UltraBirken på fatbike - Sport 1

Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

UltraBirken på fatbike

UltraBirken på fatbike

Første ritt på mange år. Første ritt på fatbike. Like greit at det ble UltraBirken!

Takket være en litt for tøff-i-trynet prat med Fredrik på Sport 1 Vinje, hadde tre sykkelkompiser plutselig meldt seg på terrengrittet over alle terrengritt – UltraBirken. Jeg var usikker på alt fra fysisk form til valg av sykkel i månedene før start. Hallo – 105 kg ”underhøy” syklist og ”rittet for de seigeste av de seige”?

10:45:40

Snaue 11 timer var lenge å sitte på sykkel – det lengste jeg har sittet på en sykkel noen gang. Og noen av dem var vonde timer… Det startet greit ut fra Rena og gikk jevnt helt til vi dro av grusen midt i rosinbakken. Stipartiene inn mot Hornsjø var til tider fantastisk flotte, det samme var stiene i retning Pellestova. Så langt, alt greit – selv om jeg rakk det første kontrollpunktet med bare noen få minutters margin. Fra Pellestova skulle vi ta oss opp i høyden og over blant annet Nevelfjell, og nå startet slitet for alvor.
Harald mot mål

Sjusjøen i sikte

Etter nedfarten fra Nevelfjell spurte jeg en av gutta på matstasjonen om hvordan stien til Sjusjøen var. ”Kort og morsom”, var det enkle svaret. Etter dette skal jeg aldri mer stole på topptrente NTG-syklister når de sier at en etappe er ”kort og morsom”. Det var den nemlig ikke, ikke for meg! Stiene var riktignok til tider av fantastisk klasse, men kroppen var for sliten og hjernen for nummen til å registrere det. Gleden var derfor stor når Sjusjøen dukket opp – i følge løypeprofilen var det jo bare lett utfor derfra til mål…

Sliten

… men det var det selvsagt ikke – det gikk til tider bratt nedover og kilometerne forsvant fort. Men i de lange strekkene mot ballettbakken begynte det å røyne på for alvor. Vondt i hele kroppen, støl i låra, mørbanka i armer og skuldre, lite næring igjen og en mage som ikke orka tanken på mer søtt kliss…

I mål

I de siste bakkene ned mot mål løsna det litt, og når jeg endelig fikk se et knippe gode venner og resten av Team Sport 1 Vinje i mål, var all smerte, alt slit og all kløning i terrenget med ett (nesten) glemt!
Siste sving

Fantastisk turfølge

I dagene før start fikk jeg en ny bekjent via Facebook – Sten Normanseth. I diverse innlegg på Fatbikes.no så jeg at han skulle sykle UB på fatbike, og sendte derfor av gårde en venneforespørsel. Venner blei vi, hadde det ikke vært for Sten, så hadde jeg nok brutt på Pellestova. Ikke bare var han sprekere enn meg, han var også veldig dyktig i terrenget og tapte sikkert minst 1 t i tid fordi han slo følge med meg. Så tusen takk, Sten – du berga UB for meg!

Noen ord om Moonlander i UB

Sykkelen funka rett og slett helt rått! Jepp – jeg må innrømme at jeg drømte om den nye 11 kg lette Beargrease’n i karbon i bakkene opp fra Pellestova. Og jeg burde selvsagt pumpet dekka mye hardere enn 6 psi framme og 8 psi bak for de 50 første kilometerne på grus... Men ellers var den kanon. Stabil og lettkjørt på stiene, reddet meg fra mang et dårlig sporvalg ned ”steinrøysene” ved at jeg bare kunne knuse på. Og alt holdt seg helt topp gjennom hele rittet med unntak av en liten slark i styrelageret. Det beste? Alle kommentarene fra medsyklister, fredagsbirkere og tilskuere som var imponert over fatbikene våre!

Tjukkas-hilsen Harald Rishovd
Skribent for Sport1.no og fatbike-entusiast